SUN (HOFESH SCHESHTER): Sauen, ulven, sola, månen, lampa.

Home Uncategorized SUN (HOFESH SCHESHTER): Sauen, ulven, sola, månen, lampa.

SUN (HOFESH SCHESHTER), DANSENS HUS 22. november 2013

Forestillingen åpner med koreografens egen stemme over høyttaleren som vil forsikre oss om at ingen dyr ble skadd under produksjon av denne forestillingen. For å være sikker på at vi får en så god opplevelse som mulig, viser han oss slutten på forestillingen før begynnelsen.

Alt kommer til å gå så bra så.
Alt kommer også til å gå i stå.
Siste scene ser ut som en festscene fra middelalderen.

Selve åpningen viser at det i hvert fall ikke begynner festlig.

Når lyset går ned og det er tid for å begynne, er det første jeg får se en tegning av en sau på en treplate, innimellom noen scener med en ansamling dansere i middelalderklær som beveger seg som om de vil vise deg noe. Rommet er lysebrunt, små lamper henger tett i tett i lange ledninger i riggen i taket.

Når pappsauen gjør sine første humpete bevegelser, ler de fleste i salen. Papplaten blir en levende sau. Den humper fram og tilbake av glede på scenen.
Når den har holdt på for lenge, slutter folk å le.
Det kommer flere sauer inn fra hver side av scenen, fram og tilbake beveger de seg.

Lyset går ned, lyset kommer på, og plutselig står det en ulv blant dem.

I motsetning til sauene, som kun beveger seg horisontalt langs gulvet, beveger ulven seg i dybden.

Ulven lister seg fram og tilbake, musikken blir skumlere og dypere, til sauene én etter én trekker seg vekk fra ulven og ut av scenen.

Vet sauen at den er en tegning på en plate?

Scenen mørklegges, og midt på scenen lyser en eggeplomme eller en sol; et hvitt laken med en guloransje parlampe bak. Så blir det helt svart, og jeg skriver i takt med musikken, som buldrer i en rytme jeg er tvunget til å følge. Lydbildet preges av orkester, horn, sekkepipe. Noens nasjonalsang, men ikke vår.

Sauene, ulvene, sola, månen, lampa. Det går bra til slutt, forsikrer lampa meg om. En lysende eggeplomme midt i smørøyet på et hvitt laken i mørket mellom jaktmarkene minner meg på at det er okay.

En av pappfigurene, en sau, snur seg bak fram, folk ler selv om de har sett ham skjule seg bak tegningen før. Vi vet det er et spill, men vi ler likevel når de kommer fram.

En ny papplate med noe som kan være en bankraner dukker opp.
Den ene bak fram truer mennene, det blir svart, lyset kommer tilbake, og en kvinne skriker og hyler oppi ansiktet på jentene på forreste rad, som skvetter og holder seg om halsen og hodet, før hendene hviler på lårene igjen.

Stakkars dere som sitter foran, men jeg misunner dere. Jeg vil også bli redd.
For den som sitter på rad 4 og nærmere er nok dette til å pisse i buksa av.

Dette er forestillingens første svakhet, tenker jeg, men jeg har da god fantasi?

Heldigvis møter vi innimellom en desperat figur som minner oss på at vi stadig er underholdt.

Musikken, lydene og bevegelsesspråket har tidligere bare referert abstrakt til krig, og jeg kjenner en fryd når tre dansere endelig mimer en felles avfyring av hvert sitt håndvåpen.
Men jeg blir møtt av en ny skuffelse. Den kommer i form av et lite bjeff i mørket, jeg skulle ønske det var et jafs, men jeg venter tålmodig på fortsettelsen, skuffelsen.

En hund er en blek skygge av en ulv, en platonisk avbildning.

De samme tre- og firer-rekkene jeg har sett før kommer igjen og forsvinner,

men hvem leder dere, han med svarte klovneneser i kostymet sitt?
Er det fordi han har størst kostyme, eller fordi han har langt, utslått hår?
Dere er tre klovner bak, fire klovner foran, vi er symmetriske, jo flere vi er som er enige om bevegelsene, jo mer frykt kan vi skape.
Alt eksploderer, det går opp i trommer, det durer i fremmed maskineri.
Jeg kan ikke se noen ting lenger, og musikken synger, denne gangen med vokal:

“they’re in trouble
let’s face the music and dance
while we still have the time”  

Danserne presenterer seg igjen, denne gangen med kyllingvingene i siden; albuene ut og knokene inn. De gjør bevegelser som virker kjente, fra noe jeg har sett eller gjort, men ikke klarer å feste til steg eller stiler. Det virker mye eldre enn noe jeg kan ha lært, og samtidig mystisk kjent.

Danserne forsvinner på en eller annen måte ut, og igjen på scenen står bare ett lys i taket, den siste danseren, en mann. Han strekker armene i været og sender lyset rundt med kraften fra dem, bare for å slippe hendene og la lysene fortsette å snurre av seg selv. Hendene styrer lyset, og lyset styrer seg selv, tenker jeg, men det er før jeg husker lysteknikeren bak min egen rygg…

Bevegelsene i scenene blir mer aggressive og preget av kaos og høyt tempo, det likner en krysning mellom fulle folk som danser og et epileptisk anfall i ett og samme bevegelsesspråk. Sauen, ulven, papplatene og rommet med alle danserne glir over i hverandre og blir ett.

Én kvinne står på et tidspunkt alene midt på scenen. Lyset bak henne blir gulere og gulere til det ikke er så lett å skille kropp fra vegg. Hun står i svart undertøy og sokker og alt er perfekt, og alle studerer kroppen hennes, med eller uten å sammenlikne med sin egen. Vi venter på at hun skal bevege seg, og når hun begynner, så
Hun dør på scenen, oppå kroppen, trekker andre kropper ut av store klynger av flere dansere, rir på armene deres. De vasker og skrubber livet ditt til du slår hodet ut, ut kommer nye tanker og spirer, kroppene på scenen terger gresset i taket mens de vasker igjen, og alle som står bak følger etter. De banker ribbena ut til de likner deler av horn som kan stange, mens de øver på joviale bukk og nikk i takt, dette er fysisk tenkning, vi markerer i flokk, dere. Alt dette skjer innenfor en bevegelsessekvens som i seg selv må være mindre enn 20 sekunder lang, før den gjentas om og om igjen.
Mørket tar over før Klovnen stikker kroppen fram igjen, og jeg vet han skal rope før han gjør det;

“Behind you!
You are in danger!
War’s behind you!

War’s BEHIND YOU!“

Danserne byr opp til dans, de trenger ikke det, men de byr opp og legger seg ned. Byr opp, og legger seg ned.  Mens resten av verden skyter hverandre med iver og list, fester vi videre. Det går i dype skrev, eller grand plié i en bred andre om du vil, det er nesten det samme.

Hva mer skjedde?

Husker ikke, bare at det ble OK til slutt.
Nei, jeg husker ikke at det ble OK til slutt – bare at noen sa det, mens jeg hang over fanget hans på en båt i Bergen og skrek alt jeg kunne.

Lyset går ned, det siste jeg ser er papplater uten noe på.

De fleste dyr ble skadd under produksjon av denne forestillingen – men ikke på grunn av den.

Et par reiser seg tidlig, det er lettere når man er to, og det tar alltid litt tid før flokken følger etter.

Likte du det? Hva syns du? Hvordan har du det?

Bra.
Ikke fantastisk, men bra.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

%d bloggers like this: