Leter lenge i bokhandelen Tronsmo etter ei bok som kan love å få meg til å føle noe, skriver jeg i ei tekstmelding. Hvis ikke vil jeg ikke ha den. Der blir jeg gående ganske lenge. Tar på bøker, plukker dem ut, blar, setter dem inn igjen. Så peker noen ut ei rosa bok foran meg. Boka heter Poor Artists. Blar et par sider. Hmm. Blar to sider til. 

Angstanfall, noen som driter på et flytoalett på vei til den store Biennalen. 

Hmm.

Kjøper boka.

Leser videre. 

Boka Poor Artists begynner med to kunststudenter på samme kull i samme klasse, den ene fra Liverpool og den andre fra London. De skrev boka sammen, ut fra nettprosjektet deres The White Pube, som skriver kunstkritikk rett fra levra og uten noe ønske om å please noen.  Boka, som presenteres som fiksjon, møter vi den fiktive karakteren Quest Talukdar - QT (høres ut som Cutie), hovedpersonens alterego, som skal fortelle oss hvordan hun endte opp dritende og hyperventilerende på flyet til sin egen utstilling. Hun avdekker hva som er galt med kunstbransjen, og hvor vanskelig det er å leve som kunstner i samfunnet i dag, og kanskje, hva som skal til for å lykkes. Som materiale for boken trekker forfatterne på 22 anonyme intervjuer av kunstnere og hvordan de har opplevd det profesjonelle livet sitt.

Boka advarer i introduksjonen om at den kommer til å gjøre deg fortvilet, 

og sannsynlgivis 

sint.