På koreografistudiet ble vi fortalt at Trio A var en dans hvor hver bevegelse var unik, og ingenting repeterte det foregående, og det påfølgende var en helt unik bevegelse. Yvonne Rainer og The Judson Church som de kalte seg, oppkalt etter kirken hvor de holdt forestillinger, skrev et nei-manifest hvor det blant annet var forbud not virtuositet, camp, "involvement of the spectator by the viles of the performer!", resiterer jeg med fingeren i været, med nasal stemme.

Og jovisst, ser jeg, ved en nærmere titt på videoen av edderkoppen - edderkoppen gjør Trio A, edderkoppen danser. Gjør det verket bedre? Ikke nødvendigvis, men det knytter den opp mot en annen kunstner i historien, og verket kommenterer på, eller reproduserer, en historie om at Trio A er viktig, på tross av at hverken Yvonne Rainer eller Judson Church noensinne var store i Norge.

Foruten en liten gruppe dansekunstnere som hadde en eller annen forbindelse som knyttet feltet til New York-scenen på 60-tallet, så er dette lite kjent blant allmennheten. Folk som går kunstutdaninger i dag fortsetter å påstå at også de har denne forbindelsen, eller eksisterer i forlengelsen av denne forbindelsen, som de fleste lærer om for første gang når de møter det på...

Teksten er fritt skrevet etter forestillingen Hjemsøkt Hus (1) av Helle Siljeholm og Ingri Fiksdal som vist på Kunstnernes hus 8. november 2025. 

Jeg står opp, forsøker å finne riktig antrekk. Den ubestemmelige buksa som ikke er dressbukse og som ikke er treningsbukse, blir visst aldri med på møter. Må den være noe - ble den du var utdannet bort eller sosialisert bort? Prisgitt systemet? Kanskje uavhengigheten aldri var mer enn en historie vi fortalte om oss selv. En historie som

I filmen Heretic møter vi to mormonere, søster Paxton og søster Barnes (Sophie Thatcher og Chloe East), som...

(Koreologen på før-premiere: filmen Flow) – en film om en kattepus som sammen med andre dyr forsøker å...