Jeg gikk en tur rundt i byen vår og tenkte på om det var noe usannsynlig jeg gjerne skulle prøvd på.
Jo lenger ut i universet du ser, jo mindre liv ser du ut til å finne, jo større blir sannsunligheten for at du finner noe, og jomindre blir sannsynligheten for at du blir alene. Men vår lille planet, mot hele universet som før var ukjent , hvor vi ikke ennå har funnet noe liv, blir mindre og mindre og mindre opp mot alt vi har funnet hvor det ikke finnes liv. Likevel velger de fleste forskere å tolke det slik at fordi det finnes så utrolig mange stjerner, og universet er så innmarrig stort, så er det liksom utenkelig at vi er den eneste lille flekken det gror noe på. Det må da finnes andre steder med forhold som er forenlig med liv. Er det bare veldig, veldig langt dit? Når har vi sett så langt ut i verdensrommet uten å finne noenting, at vi godtar at vi er alene, kanskje helt alene , om å befolke den?
Hvorfor vurderes faren for atomkrig som så mye større, vi ser nå ut til å ta mindre og mindre steg mot midnatt, nærmere og nærmere, men tror vi egentlig at vi kommer dit at det blir atomkrig? Er det ikke mindre sannsynlighet enn noensinne for at dette skjer, all den tid vi har lært konsekvensene av atomkrig opp gjennom historien, og hvordan vi vet at om vi bruker enda større atomvåpen, så vil mesteparten av jorden bli ubeboelig, og det vil være umulig for de gjenlevende maktstyrekene, for noen, alle, å leve. De må leve under bakken, med strålevern, kanskje aldri igjen spise det de ønsker, aldri gå på jakt, aldri svømme, aldri leke igjen. Aldri se utover folket og holde en tale igjen.
Atomkrig fremstår mye verre om vi står alene om å befolke universet. All denne utviklingen, all den evolusjonen, all den lærdommen vi skulle tatt fra tidligere konflikter , for ingenting? For absolutt ingenting?
Blant en haug med spermceller er sannsynligheten nær null for at akkurat du kommer deg inn på egget. Av alle ting hvor sannsynligheten er nær null, så er nå det en av de tingene som har skjedd. Av andre ting hvor sannsynligheten er nær null, så er den at du gjenfødes til å bli nøyaktig den leirfivelen som vokser opp på grava di, og ikke ugraset i beddet ved siden av, også nær null. Aldri veldig sannsynlig, aldri helt null. Sannsynligheten for at du lever i en simulasjon, er isåfall mye større enn at du er i live. Men sansene dine forteller deg noe annet.
I kvantemekanikk kan partikler tunnelere gjennom energibarrierer som de klassisk ikke ville hatt nok energi til å overkomme. Mens sannsynligheten for tunnelering kan være veldig lav for makroskopiske objekter, er det likevel en fenomen som skjer. Hendelser som tornadoer, orkaner eller lynnedslag kan ha svært lav sannsynlighet for å inntreffe på et bestemt sted til enhver tid, men de skjer fortsatt på grunn av de komplekse samspillet mellom atmosfæriske forhold. Noen medisinske tilstander eller sykdommer kan ha ekstremt lav sannsynlighet for å inntreffe hos enkeltpersoner, men de manifesterer seg likevel hos en liten prosentandel av befolkningen på grunn av genetiske, miljømessige eller andre faktorer. Dette er noen eksempler. De illustrerer hvordan selv hendelser med ekstremt lav sannsynlighet likevel kan forekomme innenfor universets, og biologiske systemers store kompleksitet.
Så, sannsynligheten for å møte den rette, om det finnes bare én, er svært, svært liten, og kanskje også relativ, til hvor mange du har møtt, prøvd ut, dumpet, eller blitt dumpet av. Ettersom årene går, blir det kanskje klarere, hvem av dem det var. Vi du da være istand til å gå tilbake og konfrontere dette, innrømme at du valgte feil? At universet sto helt riktig, planetene på linje og alt, da noe i livet ditt skjedde, men at du ikke så det, før senere? Hvis det var riktig, vil den samme kraften være istand til å plage deg, år ut og år inn, fordi du gjorde den ene dumme tingen universet ga deg fri vilje til å velge vekk, enda udu hadde alle ressurser til å forstå, at her var noe som ikke ble slik det skulle? Selv om det ikke føles sånn, så kanskje du har, også, alle ressurser til å fikse det. Hva med den gangen du fikk den jobben du ikke ville ha, var det slett spill, eller var det noe i, at de tingene du hadde fått til som du var stolt av, følte du at du ikke fortjente? At du ikke fikk dem på grunn av kompetansen din, men fordi du var … heldig?
Hvilke andre eksplosjoner måtte til, for at vi skulle kunne snakke sammen igjen, etterpå? Er det verdt det for at alle vi andre skal kunne leve i fred senere? Trenger vi et nytt “aldri mer”, har vi skjønt det da, en gang for alle? Vi kommer alle fra ting og består av, alle ting med sannsynlighet nær 0, men aldri 0. Om du forsøker eller ikke, påvirker sannsynligheten. Så. Skal du søke på statens kunstnerstipend i år? Søke på den residensen, eller den jobben? Skal du stemme, skal du skrive, snakke,
forsøke?