Dansen. Hjemme, kaller de det. Konkurranse. Trening. Meg? Muskler på sener og bein. Pirouette. Imponerende. Forfalt. Visst. Beyond point value. Mystikk. Lyset gir ingen mening, men det er dans. En vinner. Helt grei. Forgiftende kunnskap. Konkurranse. Helt mørkt. Sjeldent dyr. Var det på seks eller og-syv? Sårbart. Armene i været. Svette. Ta på meg for lykke til. Ja-menneskene i min indre sirkel forteller meg ikke hvor rævva jeg har blitt, men du gjør det. Frykt. Team. Tilbake til setet. Jeg liker ikke å ha masse selvtillit, sier hun. Si ha det. Ta et bilde. Øv før du konkurrerer neste gang. Skrubb speilet, ta ut søpla. Ta med kaffe, si gratulerer til jentene dine. Pass på. Husk å turne ut. Hvis det ikke blir perfekt nå, så blir jeg forbanna. Det er alltid litt langsommere enn du tror, sier koreografen. I dansen er setningen “én gang til” alltid en løgn. Hun holder en åpen kopp med kaffe, og den velter utover dansemattene. – Hvorfor skulle jeg ikke caste deg til denne rollen, om jeg ikke visste at du ville gjøre det bra? Jeg er skuffet, og fullstendig formløs. Jeg rynker på nesa idet jeg låser dørene til scenen i kveld. Leter etter noe i speilbildet i alle vinduene jeg går forbi på veien hjem. Så gjør jeg en liten bevegelse, håper at den rette gikk forbi og så det.
